He’s been away at sea for a month now. I miss him so much, and he doesn’t even know it. I can’t wait to tell him, even if it results in me having to get over him. I don’t know if he’s still interested. Right before he left he got real drunk and told me he loved me. Not sure if it was the beer talking, though…
It's just a ride's Life List
-
1. get together with him
1 entry3 people -
2. stop being so jealous
1 cheer140 people -
3. list 43 things I like about myself
2 entries . 1 cheer121 people -
4. weigh 130 pounds
113 people -
5. Care less
7 entries . 2 cheers50 people -
6. trust that everything will be alright
2 cheers2 people -
7. better my sleep
1 entry . 1 cheer2 people -
8. Beat my depression
20 entries . 24 cheers1,526 people -
9. rise above it
3 cheers2 people -
10. quit taking life so friggin seriously
8 entries . 9 cheers37 people -
11. stop lying
7 entries . 7 cheers794 people -
12. master the law of attraction
3 entries . 3 cheers209 people -
13. Never explain myself - my friends don't need it and my enemies won't believe me anyway
9 cheers2 people -
14. lose my inhibitions
1 entry . 1 cheer64 people -
15. Stop caring what other people think of me
10 entries . 10 cheers3,594 people -
16. be myself and be proud of who I am
1 entry . 6 cheers1 person -
17. Have a Peeling
1 cheer2 people -
18. Write down my funniest dreams for a month
3 entries . 1 cheer1 person -
19. watch 50 movies I've never seen before in 2008
9 entries . 2 cheers3 people -
20. Find 50 favourite songs
18 entries2 people -
21. stick up for people to my friends
5 cheers2 people -
22. make a happy book :)
1 entry . 3 cheers2 people -
23. go snowboarding more
3 cheers12 people -
24. take pictures in a photobooth
1 entry . 7 cheers25 people -
25. manage my Bipolar disorder
2 entries . 1 cheer120 people -
26. take my mental health more seriously
1 entry . 2 cheers1 person -
27. be more confident
2 entries . 3 cheers8,354 people -
28. create a beautiful living space
3 cheers46 people -
29. Learn to surf
1 entry . 3 cheers6,012 people -
30. pay off my credit card debt
1 entry . 1 cheer523 people -
31. listen myself, my intution, my inner voice and DO what it says
1 cheer4 people -
32. read at least 10 books in 2008
1 entry . 1 cheer2 people -
33. Go try out weddingdresses just for fun, and take a lot of pictures;) Though I'm not engaged or in a relationship
3 entries . 2 cheers1 person -
34. learn to ollie
62 people -
35. make out with a girl
2 cheers28 people -
36. Get a tattoo
17,062 people -
37. go to Greece
1 cheer686 people -
38. buy a blender
6 people -
39. stop over-analysing
17 people -
40. stop thinking everybody else is above me
31 people
Brått er det som om eg må konsentrere meg for å få puste. Der står ho, med frysedisken og ser ut som ho ikkje har ei bekymring i verda. Ho har enno ikkje sett meg. Eg kastar frå meg kjekspakken eg skulle kjøpe, og grip fatt i det nærmaste sunne eg ser. Arne har nemleg sagt at damer vert imponerte over eit sunt kosthold. Det er når ho kjem mot meg at eg ser at den sunne krukka med bilete av grønnsaker utanpå, er babymat. Ho flirer. Eg flirer og, og seier at den er ganske god, ho burde prøve den.
Det kommer en gammel mann bort til meg og drar meg opp av snøen. Jeg verken stritter imot eller hjelper til. Han spør hvor mye jeg har drukket, og jeg orker ikke prøve å forklare at jeg ikke har drukket noe, så jeg mumler at jeg ikke vet. Han sier jeg er sterkt nedkjølt, og at han skal ta meg med til legevakta. Jeg sier at jeg heller vil hjem, men jeg har tydeligvis ikke så mye jeg skulle sagt, for han sleper meg bort til bilen, og jeg har ikke krefter til å kjempe i mot. Jeg har ikke følelse i tærne. Ene ruta på bilen hans er knust, og jeg banner. Han sier han forstår meg godt, han tjenestegjorde nemlig i kaldeste hutiheita oppi nord, sa han, og da lå han ikke i snøen en gang.
Da vi ankommer legevakta, spør den gamle mannen om jeg vil han skal vente og kjøre meg hjem etterpå. Jeg sier at det går bra, jeg kan ringe mamma. Jeg vet jeg burde si takk, men jeg får det ikke til, og irriterer meg over hvorfor han tror han har rett til å blande seg bort i mine handlinger. Vil jeg ligge i snøen og slappe av, hva så? -Vel, slappe av, var vel å nedgradere det litt, synes ikke du? Sier legen. Han smiler ikke en gang. Jeg kan se at han vurderer å ringe psykiatrisk mottak, men han har tydeligvis ikke et ønske om å innse hvor alvorlig tilstanden er, så han fortsetter heller å si at alle har det tøft i blant, men det er hjelp å få. Så spør jeg om de har funnet opp antikjærlighetssorg-piller enda, og det har de ikke, så da sier jeg at det er nok ikke hjelp for meg å få,. Så ringer jeg mamma.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg kan ha ligget der. Én time, kanskje tre? Kanskje en halvtime? Alt jeg husker er det jævla stygge skjerfet ditt. Og hvor innmari liten du så ut da jeg skimtet deg komme mot meg langt bortenfra. Litt av en (ironi) Det verste er at du smilte til meg da du hilste. Du sneipet røyken før den var ferdigrøyket, og tok opp en ny. Hvorfor gjorde du det, spurte jeg. Du sa at du alltid hadde problemer med å fullføre ting. Så lo du litt nervøst. Jeg lo ikke. Så traff det meg som en knyttneve i magen. Nei, i leveren. Du måtte fortelle meg noe. Du så til høyre, som folk gjør når de lyver. Men du løy ikke. Du sa tre ord, tre ord som forandret alt.
Jeg gjentar ordene inni meg flere ganger uten at det går opp for meg. Hadde jeg ikke sett på deg hadde jeg trodd det var en spøk. Jeg gråter ikke en gang. Men du gjør. Og jeg har lyst å slå til deg. Men da føler jeg at jeg bare letter samvittigheten din enda mer, så jeg prøver å gråte. Jeg prøver virkelig, tenker på noe trist, en valp som dør. Typisk at jeg ikke er PMS når jeg for en gangs skyld i hele mitt liv trenger det.
Du går, og ser liten ut igjen. Jeg tar opp sneipen din og prøver å tenne på den. Det går ikke. Så finner jeg en stein og kaster hardt på en rute til den brester. Så angrer jeg og legger igjen en lapp med telefonnummeret mitt og der jeg skriver at det var et uhell. Så gråter jeg.
Dagen etter ringer den gamle mannen. Jeg skal til å si at det går fint nå, takk, men han avbryter meg og sier at det er få som er så ærlige å legge igjen telefonnummer når de har gjort (vandel.) Jeg prøver å høre annerledes ut i stemmen, og håper det funker. Sier han kan sende regning i posten. Men han er ikke så nymotens, sier han, og sier at vi kan heller møtes over en kaffi, og at jeg kan betale kaffien, så glemmer vi hele greia. Kanskje har han avslørt meg, og jeg tenker over at jeg ikke har noe til liv lenger likevel, så hvorfor ikke.
På vei til å gå stopper jeg og snur meg. –Hva synes du om homofili? Spør jeg. Han tenker lenger før han sier. –Det kan sikkert som å ligge i snøen en stund og gjemme seg. Men også å få hjelp til å reise seg.
På vei hjem tenker jeg at alle gode ting er tre.
Eg veit ikkje kvifor eg gjorde det. Når folk spør kjem eg opp med forskjellege grunnar, eg seier det eg trur dei vil høyre. Eg tek somregel rett, og dei går derifrå med eit smil som seier at dei skjønte det nok. Eg hugsar den dagen det hendte. Eg hugsar været. Lukta i gangen der far sto og venta på meg. «Kven gjer noko slikt?» spurde han, eg veit ikkje om han spurde meg eller seg sjølv. Han visste godt kven som gjorde noko slikt, nemleg eg. Eg hadde lyst å seia dette. I staden vart eg heilt stille og såg vekk. Det verka som han såg seg fornøgd med det.
Han sat alltid eit stykke frå henne. Sjølv då dei såg film, det var eit usynleg rom mellom dei som ho ikkje likte, men ho visste at han trengte det. Ho ville ikkje trenge seg på, så ho var forsiktig med kva ho sa og gjorde i nærheita av han. Han verka så skjør, han minte henne om dei tynne krystallglasa bestemora hadde hatt. Av og til tok ho seg i å stirre på han. Håpte han ikkje merka det. Ho studerte konturane hans, den slitte dongeribuksa han alltid gjekk med, og rynkene som forma seg i augekroken når han lo. Ho brukte å låne den blå genseren hans. Det var ikkje berre den ho lånte av han, ho følte at ho lånte tida hans. Det var ein følelse ho kunne vore foruten, meinte ho, for å låne noko betyr at ein må levere det tilbake. Det var dei to, på ubestemt tid.
Han kommer bort, smiler litt sjenert, og jeg ser bort. Jeg spør om han har den med og han sier ja, selvfølgelig, og spør om jeg er klar.
Jeg sier nei, bra, sier han,for det er ikke han heller. Men vi skal gjøre det, det er vi enige om. Jeg orker Han går. Og jeg står der alene
og ser etter han lenge, jeg vet ikke hvor lenge, men jeg begynner å fryse og går inn. Jeg vil gå etter han. Men det vet ikke han. Eller, kanskje han vet,
men han viser det ikke. For han handler det bare om henne. Jeg har sett henne, hun er nydelig. Genuin. Tror ikke jeg kan måle meg.
Eg hugsar då ho tissa på skjørtet mitt. Det var blått med kvite blomar. Og heilt flunkande nytt, og eg var så stolt. Følte alle såg på meg kvar hen eg gjekk. Heilt til vi fann ut at vi skulle prøve ut ei sklie. Eg fór som vanleg først, og stoppa midt i. Der satt eg ei stund, før eg brått kjente noko kome rennande. Eg registrerte at det var varmt, og snudde med. Der, på toppen av den rennande stimen av urin, sat ho.
Ho unnskyldte seg heile vegen heim, medan eg leksa opp mellom sinte steg. Trur ho aldri har gløymt det skjørtet.
(Anna avsnitt:) Det har ikkje forandra seg. Det at vi berre kan seie «sorry» og «ok», så er alt gløymt. Begge to er for late til å bære nag. Vi passa godt under klisjéen om å vere som eit gamalt ektepar. Kor mange gongar har ikkje vi såtte der med kvar vår napoleonskake og diskutert kva veg dorullen skal henge. Det ender somregel med at vi vert einige om å vera ueinige, før vi et opp napoleonskaka, og gremmar oss over at vi gjorde det, og lovar kvarandre å verte sunne frå no av. Men eg skiftar fortsatt veg på dorullen når eg er heime hos ho.
